torsdag 10. januar 2013

På en dårlig dag


Hjertet hamrer, fort og tungt.
Det kjennes som det skal sprenges ut av brystet hvert øyeblikk nå.

Jeg vet jo at det ikke skjer, men kanskje det plutselig bare stopper?
Tror kanskje at det kan det.

Det er tungt å puste.

Armer og ben er som lammet, men jeg kan likevel bevege dem.
Kanskje hodet kan sprenges? Jeg kjenner etter.
Kanskje ikke sprenges, men helt uutholdelig press er det likevel.

Tårene presser på. Alt inni meg presser. Adrenalinkick føles som en ert i forskjell.

Klarer ikke tenke klart heller.
Alt er bare kaos.
Full av paranoia, depresjon, angst, alt som kan tenkes på en gang.

Jeg tror ikke jeg holder ut denne gangen.
Det vil jo ikke stoppe.
Ikke en pause engang.
Verden er nok et bedre sted uten meg.

Det er jeg ganske overbevist om.

Det sies at å ta sitt eget liv er en egoistisk handling, men jeg tror at å ikke gjøre det, er langt mer egoistisk.
Alle mine nærmeste må svi på grunn av meg. De kan umulig forstå, og det respekterer jeg,

Tårene triller fortsatt. Jeg ser ikke noe lys i tunnelen. Det er mørkt, helt mørkt.
Jeg sluttet å ha håp, det hjalp.
Jeg sluttet å tro, det hjalp.
Jeg bestemte meg å kun leve for andre, det hjalp.

Helt til det ikke hjalp mer.

Et kaos av følelser. Sorg, uro, frykt, usikkerhet, og alt av følelser som er mulig å føle. Alt på en gang. Kun meg og mitt indre.
Et grenseløst skrekkelig indre.

Stopp verden, jeg vil av.

Jeg får virkelig ikke puste.

Og jeg har ikke mer å si.